Stemningstur til Røsholmstranda

 

Planen på lørdag var lengre unna, men med under tjue kuldegrader var det ny plan. Jeg hadde sovet dårlig om natta for Mounty stresser rundt når det er løpetid på jentene, Ikke liker han å ligge på soverommet heller, så ved fem tiden på morgenen ble han kastet ut i stua igjen og endte opp med bånd der. Endelig fikk jeg sove og sov som en stein til neste halv elleve om formiddagen. Så lenge har jeg ikke sovet på det jeg kan huske, så jeg trengte vel å sove ut litt etter all overtidsjobbingen og den dårlig natt som jeg var våken hver halvtime kjentes det ut som.

Jeg endte opp med å ta med meg Hailey, Bella og Tessy på tur til Røsholmstranda. Der var det lite snø og sikker is, så om det ikke kommer for mye snø til uka, så er det håp om en skøytetur dit. Jeg må bare i boden en tur for å sjekke om jeg finner skøytene mine. Det kan bli spennende, for jeg har ikke gått på skøyter på det jeg kan huske. 

Vi la i vei bortover isen langs land. Jeg har litt respekt for is, selv om jeg veit det er ekstremt landgrunt der. Men når det er så kaldt så frister det ikke med et bad. Isbading er ikke noe jeg skal begynne med, ikke der det er landgrunt i det minste.

Jeg ventet til nesten ettermiddag med å dra, hadde et håp om at sola hadde varmet opp lufta litt og ikke minst et lite håp om en vidunderlig solnedgang. Utrolig mange som kommer til Røsholmstranda for å ta bilde av solnedgangen.

Sola begynte å nærme seg, ja ikke havet, men fjorden i det minste. Jeg hadde med stativ og selvutløser til kamera så jeg hadde planer om noen bilder av meg og hundene. Men så kom det to skravle damer som jeg har møtt før i Søndere park. Jeg kjente de ikke igjen med det første før de nevnte Alma. Ingen kaller hunden sin Alma. Alma er mamman til Emil, ikke noen andre. Alma er like gammel som Bella. Etter en stund så tuslet de videre, for jeg ville ikke slippe hundene som har løpetid. Da har de en evne til å lukke ørene og gjøre akkurat som de vil. I tillegg var det endel andre hunder rundt på isen også. Man kan aldri vite om det var noen hannhunder som plutselig kommer susende.

Skyene kom og jeg begynte å få litt dårlig tid for de bildene jeg hadde tenkt. For når sola har tenkt seg ned så går det rimelig raskt.

Men med slike bilder så får jeg brått mange ideer om andre bilder. Jeg har egentlig mange planer for et planløst 2021... 

Isen hadde lagt seg forholdsvis langt ut, men det er så langt det er landgrunt er på sommeren når man vasser utover.

Trolsk stemning når tåka kom sigende fra det åpne vannet etter hvert som sola forsvant ned i horisonten.

Solnedgangsfargene kom sakte, men sikkert mer og mer etter hvert som kvelden nærmet seg.

Jeg var litt spent på hvordan det kom til å utvikle seg da både tåka og skyene kom sigende.

Det er litt rart, men etter at jeg begynte å dele blogginnlegg på Photographing New Zealand, så har jeg bestemt meg for at jeg skal ha minst ett innlegg med flotte naturbilder som jeg kan dele der. Hver onsdag, det vil si litt ut på tirsdagen i Norge, så kommer det et innlegg som du kan linke opp til for å vise din del av verden. Der er det utrolig mange flotte steder rundt omkring i verden som blir vist fram, Ta en titt inn for å se selv. Jeg har tenkt å dele dette innlegget der når My Corner of the World kommer jeg til å dele dette innlegget. Sist uke delte jeg turen jeg og Kjersti hadde på Lemostangen.

Tenk å kunne leve av å ta bilder, det hadde vært drømmen.

Med 73 bilder fra turen så må jeg vel begrense meg bitte litt med hvor mange jeg deler. Kanskje jeg skulle dele noen en annen dag også.

Med litt fantasi så kan en se Sjøuhyret Nessie frosset fast i isen.

Det er egentlig bare å nyte...