Hvorfor ble det ikke noe av

Når man tenker etter hva denne høsten har hatt å by på, så er det ikke veldig mye egentlig. I alle fall ikke så mye som jeg hadde håpet på at den hadde bydd på. Men det hjelper vel ikke å dvele på alt som ikke skjedde. Det skulle blitt mange flere fjellturer, det skulle blitt mye mer kos ute, det skulle blitt mange flere bilder. Men det ble da noen turer, det ble også noen bilder, jeg fikk til og med prøve meg på noe jeg ikke hadde gjort tidligere.

Det å se tilbake på ting er vel egentlig bare en litt lei uvane vi har. Eller har mennesket behov for å dvele ved fortiden? En smart sjel sa engang at en skulle la fortiden være et fyrtårn og styre ut fra ikke en havn å ankre opp i. Noen tenker over dagen som har gått når kvelden kommer, når uka nærmer seg slutten tenker de over hva som har skjedd av positive og negative ting. Når måneden er over tenker en over hva en har gjort den siste tiden. Og når året er over tenker en etter på hva som året har gitt og tatt. 

Jeg innrømmer det gjerne, jeg gjør det jeg også. Men i motsetning til mange andre så dveler jeg ikke ved det. Jeg tenker over hva som har skjedd og prøver å ta lærdom av det, så jeg ikke gjør samme tingen to ganger. Da blir det gjerne samme resultat som første gangen. Det er litt rart at en ikke husker bedre enn en gjør, det er bare enkelte episoder som har festet seg i årenes løp. Det kan være hele år som er slettet fra hukommelsen. Hvorfor er hjernen bygget opp slik?

Det er stor forskjell på å planlegge ting og ha en intensjon om å gjennomføre ting. Kanskje ved å se tilbake på ting kan vi få en indikasjon på hva det var som gikk skeis. Hva som ikke gikk etter intensjonen som gjorde at vi ikke fikk gjennomført planen. Jeg foretrekker å være impulsiv, men jeg må ha en plan i bunnen som jeg kan styre ut fra. Jeg kan få en innskytelse av noe jeg har lyst til, jeg kan også gjøre det nå. Men erfaringsmessig så blir resultatet bedre med litt planlegging. Det har slått meg flere ganger siste året... Åhhh så dumt at jeg ikke visste det i forkant, da kunne jeg jo ha...

Men fastlåste planer liker jeg ikke i det hele tatt. Jeg kan ikke fordra å skulle noe hver torsdag, eller en annen ukedag. Særlig ikke til et fast klokkeslett. Jeg liker vel heller løse planer på en måte. At ting er fastsatt fram i tid, men ikke til likt tidspunkt hver gang. Jeg liker ikke å ha fastlåste planer så jeg ikke kan være impulsiv om noe spennende dukker opp. Men har en avtalt noe med noen så er planen låst, slik at begge parter vet hva de har å forholde seg til.

Kommunikasjon er en fin ting for å få det til. Kommunikasjon er toveis, ellers heter det monolog. Monolog er ikke noe som er særlig blomstrende i lengden. Informasjonsflyt er noe som må til for å få ting til å fungere best mulig uten trøbbel og hindringer. Dobbeltjobb og andre ting som ikke fungerer. Når en tenker etter er det mye som irriterer en, da må en finne ut om en kan gjøre noe med det, eller ei. Kan du gjøre noe med det, så ta grep. Kan du ikke gjøre noe med det, så må du unngå å havne i en slik situasjon i nærmeste framtid i det minste.

Hva er problemet? Hvem eier problemet? Om det ikke er ditt problem egentlig, så er det ikke noe du kan gjøre for å løse det problemet. Noen problemer er ikke fult så innlysende som andre problem. Er det egentlig et stort problem, eller er det du som gjør problemet stort? Hva kan gjøres med et stort problem for å få det mindre, eller i det minste overkommelig?

Mitt aller største problem er mangel på kommunikasjon. I veldig mange situasjoner. Mangel på informasjon. Om en må gjøre ting to ganger eller tungvint fordi noen ikke har giddi å kommet med informasjon. Eller rett og slett ikke har giddi å kommunisert i det hele tatt. Det er sløsing av tid som jeg kunne brukt mye mer rasjonelt. Man glemmer ikke ting man vil. Det er bare en stor bløff at en har glemt bort noe. Det har man bevisst unnlatt å forholde seg til. Det er rett og slett mangel på respekt.

I løpet av de siste årene har jeg en håndfull personer som har slik unnlatelsesholdning. Tre av dem er ikke lenger en del av mitt liv... Jeg spør ikke en gang til når jeg har spurt første gangen og ikke fått svar. Nei da gjør jeg ting på egenhånd eller aleine. Om de ikke gidder å svare at de skal være med eller ei, nei det er deres problem. Jeg får opplevelsen avlikevel da det ikke plager meg å dra på kino, eller show eller på tur aleine. Så de kan bare spare seg å komme med "beklager det glemte jeg helt bort". Nei du glemte det ikke, du valgte det bort.

Kall meg gjerne sær og vrang, men det bunner i respekt for en annen person. Og egentlig er det ikke mitt problem, det er du som gikk glipp av en opplevelse med meg. Jeg fikk opplevelsen uten deg med like stor glede. 

* *