Veiviser til Lagmannskollen

 

Når jeg får ei melding en ettermiddag om jeg har vært på Lagmannskollen og blir forespurt om jeg kan være stiviser dagen etter. Ja så slåt jeg til på det. Selskap på tur takker man ikke nei til, det er da nok av turer man knoter med på egenhånd.

Ronja og Bella fikk æren av å være turfølge med Virre og Wenche Lill, så da var det ikke bare jeg som koset meg på tur.

Virre var heldig og hadde lengst bånd, så dermed ledet han ann oppover i lia. Det er forholdsvis bratt når en komme mot toppen.

Det er alltid godt tempo på tur med Wenche Lill, og varmegradene var like høye, så svetten rant ganske javnt oppover i lia.

Det gjorde liksom ikke så mye med et par pust i bakken.

Men med disse to i teten så er det ikke lange pausa, for disse to har maur i rumpa.

Når vi nærmet oss toppen så kom jammen hjortelusflua vrimlende også. De holder seg liksom litt i svermer, så om man kan unngå dem er det helt klart en fordel.

Det ble noen minutter på toppen der for å signere postkasseblekka før vi søkte ly for hjortelusflua. 

Det ble ikke mange utsiktsbildene på toppen. Men man må liksom dokumenter at man har vært der.

Sognevannet er smalt nå, det var tydelig å si på alle vannene i skauen at det pleier å være en god del mer vann enn det er nå.

Det var utrolig mye tyttebær å se.

Stien opp er bratt, så jeg pleier å gå rundt på baksiden ned igjen. Men jammen hadde det grodd igjen siden sist. Men problemet var at vi ikke fant noe som minnet om annet enn et dyretråkk som brått blir borte like fort som det kom.

Brått forsvant skauen og brått ble det flatt i terrenget.

Så var det bare å legge i vei langs veien til vi kom til bilen igjen.

Da er det god tur hjem for å planlegge neste tur.