Store Røstjern på Ringkollen

 

Det er litt deilig med en høstmåned som har passert med mange flotte turer, endelig litt regn så Sogna går breddfull nedover mot Tyrifjorden. Det er godt når vannmagasinene fylles opp, høstfargene har begynt å komme i bygda. Oppholdsvær må man nyte når det finnes, så etter jobb på torsdag hadde jeg turavtale med Åse.

I vår var vi jo på tur til Jaklefoss, men fant ut at vi ikke kom oss opp til selve fossen. Ikke for å foregripe begivenhetenes gang, men vi var vel ikke helt ved fossen denne gangen heller. Men vi skal ha for forsøket og ikke minst at neste tur mål er Jaklefoss... igjen... neste helg eller så... Vi må ha litt tid fant vi ut. 

Jeg er glad jeg har så mange turvenninner som er i samme kategori som meg. "Men dette må da gå ann å få til..." "Det er jo bare å ..." men på torsdag var løsningen å velge ny rute og legge ny plan for gjennomføring av opprinnelig plan. 

Vi møttes på parkeringa rett innenfor bommen, som hadde blitt automatisk siden sist jeg hadde vært på de trakter. Planen var å gripe ann Jaklefoss fra oven. Ned kommer man seg alltids, men når vi hadde parkert på toppen. Ja da må man faktisk gå opp igjen også. Sånne høydekurver stemmer egentlig ganske godt med terrenget. 

Vi startet bra da og turen bød på både oppholdsvær og utsikt. 

Sola truet til og med med å titte gjennom skyene.

Badevannet må fortsatt sjekkes når en er på tur.

Med så mange hytter så regnet vi jo med at det skulle gå ann å finne en sti som førte til fossen. Er ikke det et normalt turmål når en har hytte ved en stor foss? Åpenbart ikke. Eller så var vi i feil hyttefelt.

Åse skimtet noen turskilt gjennom skauen og vi bestemte at vi godt kunne gå nærmere for å se om det var stikryss der. Når vi kom nærmere tok jeg bilde for å se om det var noe nyttig på disse skiltene. Jo da de pekte mot kjente turmål, men slett ikke mot noen nyttige stedsnavn i nærheten av Jaklefoss i alle fall.

Da var det bare å nyte høstfargene og utsikten før vi stupte ned i tett granskog.

Vi kom til bekken i det minste og i teorien kunne vi følge denne nedover til fossen. 

Men det er ikke alltid teori og praksis stemmer over ens. Men vi skal ha for forsøket i det minste.

Det ble rimelig bratt etter hvert, urimelig bratt.

Ikke engang Frida var sikker på om vi burde stupe ned lia der.

Bella var mer avventende mens jeg og Åse sjekket kartet på norgeskart.no igjen. 

Når en utvider målestokken på mobilen og det dukker opp ennå flere høydekurver, da skjønner man at en godt kan vurdere turplanen en gang til, sånn for sikkerhets skyld.

Alle gode ting er tre, så vi går for full klaff neste gang.

Det var bratt nok å komme seg oppover i retning av parkeringa, så vi valgte å følge den første stien vi fant på returen.

Fremdeles glad jeg ikke har hytte, for med slike ambisjoner hos potensielle naboer...

Vi valgte å sette kursen mot Store Røstjern isteden. Når vi først hadde møttes for en tur, ja så kunne vi jo gå en tur også da.

Store Røstjern var visst veldig fint å bade i på sommeren, da kunne man hoppe fra en fjellknaus og svømme i land igjen.

Store Røstjern hadde en mur i enden, så tjernet skulle holde se der og ikke forsvinne ut i terrenget. Alle valgte å gå på muren første stykket.

Da lå det til og med ei badebrygge

Det gikk veldig fint et godt stykke.

Du ser den planken som er lagt ut fra muren og ut på ei lita øy, midt på bildet. Der var det nemlig en liten krakk og et idyllisk sted for bilde tenkte jeg. Jeg balanserte meg ut over planken. Følte meg nesten som en sjørøver som må gå planken på sjørøverskuta. Særlig når jeg hørte at Åse fremdeles sto på muren og kommenterte at "jasså du måtte ut dit du" "Jeg står her jeg" 

 

Idyllisk var det

Det var ikke så lett å treffe steinene over vann der planken sluttet, men bilde fikk vi og tilbake på muren kom vi oss. Ja alle bortsett fra Hailey. Hun overså planken og vasset seg framover. Etterhvert så måtte hun svømme litt, da krafset hun på muren for å komme opp, men de få meterne fikk hun svømme. Jeg gadd ikke gå tilbake for at hun skulle komme opp planken når det ikke var lenger avstand.

Man ble ikke mindre våt av å forsere myra, for jeg hadde tatt de gamle fjellstøvlene mine. Greit å ha de nye tørre og forholdsvis reine til jeg skal på tur igjen på søndag. Takk for turen Åse, vi nailer det neste gang!