Svart katt

Siden det er fredag den 13. og ulykkesdag, kan vi ikke like godt ta med Daisy en svart katt... ja så får vi liksom gjort unna det meste i en sveiv før det blir helg.

Overtroet om at en svart katt er en forløper for ulykke, eksisterte ikke til enhver tid. Opprinnelsen til troen på kattenes mystiske kraft, uavhengig av om de ble ansett som bærere av lykke eller ulykke, går tilbake til den uminnelige dybden av årtusener.

For å forstå opprinnelsen til dette fenomenet, kan du reise tilbake til 4. årtusen f.Kr. e. til Egypt, hvis innbyggere var overbevist om at katter er legemliggjørelsen av gudinnen Bastet, avbildet som en kvinne med kattehode. Siden Bastet ble æret som gudinnen for skjønnhet, fruktbarhet og lys, var hennes firbente representant en velkommen gjest overalt.

Katten ble æret som et hellig dyr. Statuer ble reist til hennes ære. Hun hadde tilgang til alle lokalene og reddet ofte eierne sine fra invasjonen av gnagere på stabburene, noe som truet eierne med sult. Fluffy avguder likte slik kjærlighet og ærbødighet at de etter døden ble belønnet med mumifisering og begravelse i en luksuriøs sarkofag, der de ofte satte tidligere drepte mus, designet for å følge det guddommelige dyret til etterlivet.

Med de gamle grekerne dukket katter opp på det europeiske kontinentet. Den opprinnelige planen til grekerne om å kjøpe dem fra egypterne mislyktes, ettersom salg av den hellige idolen ville ha vært helligbrød for egypterne. Da begynte grekerne å stjele de guddommelige dyrene, og snart spredte de seg fra Hellas i hele Eurasia. Grekerne respekterte imidlertid katter ikke for sine mystiske egenskaper, men for deres jaktferdigheter. På noen bilder av jaktgudinnen, Artemis, kan du se en katt som sitter ved føttene på henne, som snakker om guddommeliggjøringen av hennes jakttalent av grekerne.

Med kristendommens begynnelse begynte kattens hellighet gradvis, men avtagende, siden de var personifiseringen av hedenskapen, og senere ble attributtene til hekseri og djevelskap. Dessverre hjalp ikke de inngripende kattemåtene og de glødende øynene til å motbevise disse overtroene.

Den bitre ironien vekkes av det faktum i middelalderen at den ukontrollerte reproduksjonen av gnagere og pestepidemiene som tok millioner av liv var en konsekvens av utryddelsen av katter som medfølgere av djevelen, som ble kalt til å redde kristne.

Situasjonen i forhold til katten endret seg først etter den franske revolusjonen, da det lodne dyret til og med fortjente å bli et symbol på protestanter i England.

En ting er ubestridelig - til enhver tid, uansett om de er ærverdige eller forfulgt, har katter alltid blitt tilskrevet overnaturlige krefter.

Spørsmålet gjenstår: hvorfor bare deres svarte representanter forårsaker en overtroisk frykt for ulykke? Denne overtroen er forankret i den keltiske kulturen. Keltene hadde en tro på at svarte katter var preget av en spesiell fryktløshet, spesielt i forhold til slanger. Det er en velkjent vane hos katter å bringe jakttrofeer inn i huset, selv om de fremdeles viser tegn på liv. Basert på alt det ovennevnte kan man forstå hvorfor kelterne assosierte en svart katt med ulykke: slangen i huset kan knapt kalles flaks.

Og likevel er det mange tegn til fordel for katter som held og lykke, og det er uten sammenligning flere slike teser. Selv om en svart katt krysset veien fra høyre til venstre, vil det gi lykke til. En svart katt vil føre til ulykke bare ved å svinge til siden, krysse veien fra venstre til høyre, eller kroke halvveis. Alle andre møter med katter, uavhengig av farge, gir bare lykke til.