Sultanen av Veme

 

Kvigene går på eget jorde med okse, så får vi se om det blir noen kalver på dem på seinvinteren eller tidlig vår. Litt uvisst når det blir full klaff, når de går sammen over lengre tid. Men større sjanse for resultat da. 

På beitet deres er bekken tørket ut, så de får vann fra kagger.

Det er helt tydelig at de har blitt store jenter med guttebesøk, for ingen av dem gjorde antydning til å komme bort mot gjerdet.

Det så ut som alle hadde en plan med hva de skulle og den planen innbefattet ikke meg.

Jeg synes det er veldig tørt rundt omkring, ennda jeg synes det regner bestandig. Men dosa jeg fikk på Vestlandet med regnvær kom jo ikke her. Så jeg har vel muligens litt vrangoppfattelse.

 Hengeren med vanndunkene er godå ha når man klør litt der man ikke helt får til å klø seg selv.

Jentene var rimelig enige på det punktet der.

Det er samme adferden på disse som det er på de som går i utmark. Her spises det i fart.

Oksen observerer at de går, så tar han en vurdering om han skal følge etter.

Ei gikk den andre retningen, så han ble stående å følge med dem fra avstand.

En liten sveiv innom saltsteinen før det ble mer gras.

Da kunne oksen gå å ta seg litt vann også.

Det skulle vært flere hengere ute på jordet, så det hadde vært enklere å få klødd seg skikkelig.

Kuene begynte å samle seg igjen så de var på vei i samme retningen.

Da kunne oksen dilte etter jentene sine.

Da jeg stakk innom dagen etter så kom jeg rett i middagshvila deres.

Da var det ikke noe som helst interesse for meg. De hadde vel skjønt etter noen dager at det ikke var noe å hente hos meg.

Eller så var de skikkelig trøtte.

Bortsett fra et par stykker som tydeligvis var ferdig med hvila si.

De tittet etter oksen for å se om han hadde tenkt seg bort til dem.

Sultanen var ikke vond å be