Bukollen om Veslefjell

 

Brått var det torsdag ettermiddag og jeg bestemte meg for å ta den siste feriedagen min dagen etter. Jeg hadde nemlig hørt at Hilde hadde tenkt seg en tur på Bukollen. Hr Yr lovet snø og regn uka etter, så alt ettersom hvor høyt over havet det var, avgjorde om det ble snø eller regn.

Det var ikke en sjel i fjellet eller på parkeringen, så vi tuslet nå på oppover grusveien fra Bukollplassen. Vi skulle gå opp på Bukollen over Veslefjell og ned igjen den blåmerkede stien. Siden det var litt kuldegrader på nettene der, så satset vi ikke på Grasinga. Man må være litt forsiktig så en ikke sklir på sleipt fjell eller is for den saks skyld.

Jeg kan ikke finne på bloggen her at jeg har vært på Bukollen med å gå opp over Veslefjell, så da er det før 2011 i alle fall. Etter det har jeg alltid gått opp blåmerket sti opp. I slutten av juni 2016 hadde jeg en alternativ rute ut til toppen av Bukollen. Den veien skal jeg aldri gå igjen.

Jeg liker at noen har lagt litt jobb i å glede andre. Det er ikke så mye som skal til.

Når man så litt bedre etter så hadde denne store smilende steinen mange små steiner under seg, som også hadde fått ansikter.

Bella benytter ikke akkurat at hun ikke har bånd, hun dilter i beina på oss det meste av turen.

Det var store temperatursvigninger oppover. I sola var det skikkelig godt og varmt, helt vindstille og nydelig for en liten pause.

Det er ikke langt man skal gå før man ikke har mye skau rundt seg og man får litt utsikt mot utgangspunktet.

Det hadde nok blåst endel, for det var ikke et blad igjen på skauen. Men denne dagen var det vindstille, enn så lenge. Det var meldt endel vind på toppen, så den regnet vi med at kom til å slå til.

Stien går i myrkanten, men det var godt hold der, så det hadde nok vært kaldere her en stund.

Siden det var så mange år siden jeg hadde gått her så var det praktisktalt en ny tur for meg.

De som har hytta som ligger like i vannkanten hadde laget seg ei badebrygge. Sikkert herlig å tilbringe en varm sommer her.

Koselig lita hytte med litt sporadisk utsikt ned til vannet.

Opp lia her snirkler stien seg til toppen av Bukollen

Her begynner stigningen og den var mye brattere og lengre enn det jeg husket. Her fikk en kjent på mangelen på oppoverbakker på tidligere turer i det siste.

Til tider var det greit å kunne krabbe seg oppover på alle fire.

Der det var som brattest var det satt opp tau med knuter på. Det var ikke bare ett sted. Tauene må ha kommet i seinere tid, de husket ikke jeg.

Det ble ofte til at en snudde seg for å nyte utsikten.

Sandvasskollen og Sandvannet, dit er det også en plan med å klatre opp. Kanskje ikke i høst, det spørs helt når snøen kommer.

Det er noen varder oppover langs stien

Det er noen alternativer oppover, men greit at noen skriver anbefalt retning i slikt bratt terreng.

Om det ikke hadde vært skilt, så hadde vel ikke dette sett ut som det smarteste valget?

Stien snodde seg rundt bergnabben og vi fikk utsikt utover Vidalen, Gyranfisen og Treknatta.  Det er også et mål for tur, for på Treknatta har jeg aldri vært.

Når vi nærmet oss toppen så kjente vi litt mer vind, men den var ikke kald ennå.

Bella var litt mer på utforskermodus og var først oppe i litt flatere terreng.

Hun skjønte ikke hvorfor vi var så trege oppover. 

Når vi nærmet oss så satte hun kursen mot toppen igjen.

Når vi nærmet oss toppen så kom det en iskald vind. Den var ikke så veldig sterk, men fryktelig iskald. Så kald at en måtte trekke genseren over fingrene og ansiktet kjentes helt stift.

Til tross for vinden så må man jo nyte utsikten

Det var på tide med litt mat, men vi fant ut at vi måtte passere toppen for å finne ei vindstille hump.

Her går det også en sti ned. Her kaller de de "Bjønneklemma" der de satt med hvert sitt gevær i gamledager når de var på bkørnejakt. Her har ikke bjørnen noe alternativ rute opp og ned av fjellet.

Det er ikke alle som har prøvd seg opp og ned her som har klart det ved egenhjelp. Det er noen som har blitt hentet ut av Bjønneklemma i helikopter.

Så nådde vi toppen av Bukollen og jeg kunne sjekke inn i fjelltoppjakten.

Set var skikkelig ufordragelig på toppen, så det var bare å bli ferdig med det en skulle på toppen og se oss ut en lun dump for å spise nista vår.

Vi bestemte oss for å gå blåmerket sti ned til Trollfossen. Siden vinden kom innenfra fjellet regnet vi med at det ville bli lite hyggelig å fortsette.

Det var is i kanten på et vann på toppen og litt antydning til at det hadde kommet litt snø i stien. Ellers var det full høst.

Bella prøvde seg på et bad.

Vi fant ut at noe lunere sted enn dette ville vi ikke finne på turen.

Da var det bare å spise niste, nyte kakaoen og utsikten.

Med utsikt opp på Bukollen var det bare å nyte rundstykket og turselskapet.

Det er ikke så lenge man sitter når temperaturen er ganske nære 0 grader.

Den blåmerkede stien stuper raskt ned i småskauen.

Der var det i det minste lunt igjen.

Hilde hopper på steiner som hun aldri har hoppet tidligere. Det er slikt som gjør at man holder ballansen og ikke trenger rullator så tidlig i livet. Vi har nemlig planer om å gå på tur i mange år til.

På veien bort til Trollfossen er det også ei bjørk som har levd livet sitt og er still going strong for flere krumspring.

Vi stoppet her denne gangen. For den iskalde vinden fulgte elva nedover.

Men vi fant en lun krok helt inntil fjellet i fossen. Reine sofaen og Hilde bød på bakeverk.

Like i nærheten av fossen er det et naturlig badekar i fjellet. På sommeren gir dette et forfriskende bad etter en svett tur opp. Går du blåmerket løype fra parkeringen, går du opp til Trollfossen på en time.

Det var lite vann i elva denne dagen

Kanskje det blir en overnatting inne i fjellet her til sommeren.

Litt uvant for Bella å være på tur aleine, men når Patran hadde tatt med seg Varga på tur til Vinstra og Hailey fremdeles var hos Merethe og Marius, så var hun alene hund for anledningen. Lenge siden jeg kun har hatt ene eneste hund i hus.

Brua over bekken var knekt, så da måtte vi gjøre som i gamledager og balansering på steinene.

Bella nyter utsikten, siste muligheten for å se Fjellelva

Da vi nærmet oss parkeringen så var det ikke tett skau lenger. Der var det hogget masse nedover gitt,

Bare den vante bjørkeskogen sto der fremdeles.

Nå var det utsikt helt ned igjen 

Det fine med fjellturer er å se opp på toppen der man har vært.

Takk for turen, håper det blir flere før snøen blir for dyp.