Dagens drivhus kan man jo kalle det. Men jeg har trua på at det blir vår, det er varmegrader på gradestokken og det drøpper fra taket. Det er ennå ei uke til påske. Hr Yr har sagt at det skal være solskinn hele neste uke. Jeg tror det tar en stund før vårblomstene ute viser seg hos meg, men våren har startet.
Temaet hos TrädgårdsFägring denne uka er vårtegn. Ja da, jeg kjenner at vårtegnene kommer sakte, men sikkert. Det drøpper fra taket og veien har blitt sølete. At det er grus på alle gulvene er vel vårtegn nok i seg selv. Jeg har tørket noen klesvasker på snora ute i solskinnet og det er lyst når jeg står opp for å dra på jobb.
Frøene begynte å spire tidligere i uka. Agurken var faktisk den første som viste seg bare få dager etter at de var sådd.
Det ser ut som jeg får god uttelling for frøene mine i år. Nå er det bare pottene med natursvamp som ikke har gitt noe tegn til liv.
Agurk, squash og tomater kommer opp den ene etter den andre. Nå må jeg snart sette på støttepinner til dem, så de ikke knekker.
Jeg har med vilje ikke sådd mange frø i hver potte, så slipper jeg å tynne ut noen. Da kan de stå der til det er skikkelig vår og på tide med utplanting til drivhuset.
I går når jeg var på tur med hundene stakk jeg innom ei for å hente to avleggere av praktspragler. De ble plassert på innerlomma og overlevde turen helt greit hjem.
Blomsten i vinduskarmen på jobben har også kommet med en enslig blomst. Vanligvis kommer disse med knopper i en klynge, men denne kom bare med en eneste en. Spørs om den har lyst på litt gjødsel.
Jentene er nyklippet og venter bare på å få lammene sine etter påske. Jeg må nok legge ned litt jobb til sommeren, for alle som kom stormende for kos i sommer er endt på slaktehuset i høst. Men noen er helt på stadiet for kos. Og det er gutta i fjøset.
Gutta svikter aldri når det er utdeling av kos. De får aldri nok, og hadde de kunne rope høyt så hadde de gjort det.
Når jeg gikk for å ta noen bilder av årets kalver så var gutta rimelig misfornøyde. Det var vel bare vilja som holdt dem inne i bingen sin.
Som du kanskje skjønte av innlegget i går, så har jeg vært hos Lars og Anne for litt kalvekos. Det er så trivelig å stikke innom etter jobb, for da har de akkurat fått mat. Da er det mye kos å dokumentere. Det er så trivelig å komme til et fjøs som dyra gjør som de pleier og ikke skvetter til alle kanter.
Mine barn, dine barn og vårebarn. Hvem som er mamma'n er ikke så vesentlig i det daglige. Kalvene foretrakk å være inne og kose seg, framfor å være ute i søla sammen med de voksne. Gleder meg til det blir sommer og de skal gå ute i graset og kose seg. Når de blir litt større skal de kose seg på skauen.
Alle sammen kan gå ut og inn som dem vil. Ikke noe pes med besøk der i gården nei. De fortsatte med sitt og bare fulgte med med et halvt øye på hvor jeg var.
Tenk å være kalv og bare kunne ligge i høyet og kose seg dagen lang. Innimellom er det en fristende tanke, ikke engasjere seg i noe, bare nyte tilværelsen. Men sjansen er jo stor for å bli sendt på slakteriet når vinteren nærmer seg igjen.
Litt som livet når en er liten, ingen bekymringer, mål eller meninger med livet her i verden. Da var liksom det eneste målet i verden å ha bursdag for å bli eldre. Ja man innså jo med tiden at man ikke burde hige så veldig etter det akkurat. Så fikk man unger og man så fram til at de skulle bli større, mer selvstendige og bli store.
Nå nyter jeg tiden med barnebarn, for jeg veit hvor fort de blir store. Jeg nyter livet uten unger i hus. Venter på å bli ferdig på jobb om dagen, så jeg kan finne på noe som jeg vil. Gjøre det som passer meg, uten å måtte involvere noen andre i mine planer. Ikke behøve noe, ikke måtte noe. Akkurat nå har jeg funnet ut at det er veldig mye her i livet jeg er ferdig med. Ting jeg rett og slett ikke gidder mer. Ting jeg har gjort nok, mer enn nok.
Man skulle vært ung igjen, men med den livserfaringen man har i dag. Så mange valg man hadde tatt, som ikke var de samme som de som ble tatt da. Kanskje jeg rett og slett hadde blitt budeie i Stryn... Akkurat det er vel ikke veldig forseint ennå...
Man velger sine kamper med årene, og ja, jeg har blitt mer likegyldig med årene. Inn ene øret og ut det andre. Hvem eier problemet, sa min første sjef engang. Hvem eier egentlig problemet? De problemene som ikke er mine egentlig, ja da blir jeg likegyldig kjenner jeg.
Visste du at ei ku utvikler vennskap, hun kan kjenne igjen og huske 50-70 individer. Ei ku sover veldig lite, ca 20 minutter i døgnet. Hun bruker 4-6 timer på å spise, 10-14 timer på drøvtygging. Den har ikke fortenner, så den tygger maten sidelengs. Om hun sleiker deg er det et vennskapelig tegn.
Ei ku drikker 20 liter vann i minuttet omtrent, og de trenger 130 liter i døgnet. De har rektangulære pupiller så de kan se ut i horisonten. De har bare dybdesyn et smalt felt fremover. De produserer omtrent 100 liter spytt i døgnet ved drøvtygging.
Omtrent en firedel av alle kyr i Norge er ammekyr. Ammekua blir ikke melket, de har vi for å få kjøtt. Ammekua har mindre melk enn melkekua, og det er kalven til ammekua som drikker all melka. Ammekuer får en ny kalv hvert år, og den blir født tidlig på året. Kalven går sammen med ammekua hele sommeren, og suger melk fra mora i tillegg til å spise gras.
Husk å ha respekt for dyrene og forhold deg til dem på en rolig måte, så får du mye glede tilbake. Det er ikke så store hokus pokus å oppføre seg fornuftig, er det vel?
I morgen er det Thankful Thursday Blog Hop hos Brian. Har du ikke vært innom Brian tidligere er det en flott side å stikke innom, om du har et hjerte for pusekatter. Han brenner for adopsjon av katter. Alle katter fortjener et bra hjem. Ta en titt inn der, og skal du ha deg en pusekatt, ja hvorfor ikke kjøpe en av dyrebeskyttelsen eller noen andre som driver med omplassering av katter.
Oliver er en pus fra dyrebeskyttelsen. Han er egentlig Patran sin, men han bor hos meg hele tiden. Her er min flokk av bortskjemte katter. Daisy, Oliver og Lurven. Det er ikke ofte alle er samlet for å kikke ut. Men om det er noen på gårdsplassen, da stiller de opp for å følge med. Det er nemlig en tømmerbil innom til stadighet for å kjøre tømmeret som lastbæreren samlet sammen tidligere i vinter.
Katter er veldig nysgjerrige dyr, er det noe som skjer, ja da følger de med. De er ikke så modige, derfor liker de best å følge med fra trygg avstand. De er flinke til å passe seg om de er ute, men inne er de litt mer vågale.
I dag har jeg vært litt barnepike noen timer etter jobb. Vi koser oss i sammen. Når Kenneth skulle hente henne, så sov hun. Da ble hun en stund til, så vi rakk en tur i badekaret. Der storkoser hun seg og spruter verre. På med pysjen og så prøvde vi oss med noe nytt. Vi facetimet med Kenneth, det er ikke noe jeg pleier å drive med, så vi sendte en lydfil først. Men så fikk vi det til. Hun er jo så opptatt av seg selv i speilen, så når hun så seg selv og pappa'n på samme skjerm. Ja da sto jubelen i taket, i den grad en får det til når man er så vidt passert 4 måneder.
Som du ser så stortrives hun fremdeles i bur. Så når jeg spiste middag så lå hun og leiket imens.
Det er litt gøy når jeg kommer til Sokna for å gå tur med Wenche Lill og Virre. Er det noen som har store forventninger til tur, så er det Virre og Bella. Virre venter inne til Wenche Lill er klar. Da står han i vinduet og tittet ut på Bella som står på gårdsplassen og kikker mot døra, for å se når de kommer ut.
Det er slett ikke solskinn hver gang jeg er på tur. Men har man hund så må man ut på tur om det er sol eller ei. Jeg liker ikke tur i regnvær, men i kveld så var det mer sludd til tider. Det regnet ikke direkte. Det var trått føre på ettermiddagens tur, så det ble en drøy time runden om Blystad. De kunne nok godt ha skrapet veien rundt byggefeltet.
Når vi krysset riksveien og gikk bortover mot Brekkebygda var det slett ikke snø og is i veien lenger. Virre holder siden av veien og sjekker ut etter alle de andre hundene som har gått der siden sist han gikk der.
Alleen ved Lundesgårdene er vel kanskje et av stredene på Sokna som flest har tatt bilde av når de går tur. Her begynte isen i veien igjen, så det er nok mengden trafikk som har holdt den borte lenger ned.
Over Blystadjordet er det snødekke. Litt halvtinet is under, men det var ikke glatt i det minste.
Så krysset vi over Furumoen byggefelt for å slippe å gå langs veien med endel trafikk til tider.
Ned gangstien og krysse over veien til Strømsoddbygda før vi fortsatte ned gangveien mot skolen.
Krysset riksveien igjen og gikk byggefeltet tilbake til bilen.
På slutten av runden snødde det ganske tett, så hundene fikk snødekke på ryggen. Jeg var blitt ganske våt i håret og det rant litt av luggen, for å si det sånn. Vel inne i bilen igjen dugget rutene, så det var bare å få på varmen når vi kjørte hjem.
Til tross for at en går samme runden så kan en legge inn en god del variasjon. Det er mange veier, stier og fortau man kan kombinere. På sommeren kan en også legge inn en runde i lysløypa.
Likegyldighet er et negativt ladet ord, men det kan være en positiv holdning i lengden. Blir man mer likegyldig med tiden, eller er man mest likegyldig i yngre dager. Hvor på skalaen er du?
Man er ytterst sjelden likegyldig til egne ting. Når jeg fikk se at et agurkfrø hadde spiret i potta på kjøkkenbordet, når jeg kom hjem fra jobb i dag... Ja da vil jeg anta at det ikke er veldig mange andre enn Patran som har sådd det, som engasjerer seg i dette frøet som har spiret. 99.99% av alle andre er likegyldige til at mine frø spirer i dag eller aldri spirer...
La oss ta en annen plante. Jeg fikk en flott blomst av Sofie. En skikkelig påskeblomst. Tror du det er like stor likegyldighet til denne blomsten som til agurkfrøet som spirte i potta? De er begge planter, de står begge på mitt kjøkken. Begge plantene kommer fra unger som jeg er i slekt med. Vil begge disse plantene skape like mye engasjement hos meg, eller for å holde seg til likegyldighet. Er prosentsatsen på likegyldighet like stor for begge disse plantene?
Hva skaper engasjement hos deg? I dag gikk jeg forbi en sommerfugl larve på veien. Med høye brøytekanter var det ikke mye å bidra med for at denne larven kanskje kom til å utvikle seg til en sommerfugl. Hadde det være vår med gress eller busker i nærheten hadde jeg tatt den ut av veien. Men i dag var det liksom ikke noe sted å gjøre av den.
Jeg for min del har blitt veldig mye mer likegyldig de seinere åra. Jeg bryr meg kun med den som jeg har i min nærhet. Jeg har på en måte fått evnen til å ikke engasjere meg med årene, ting som jeg ikke kan gjøre noe med, ikke har noe utbytte av å gjøre noe med. Ja så klarer jeg å være likegyldig til endel ting som jeg ville hatt stort engasjement for tidligere.
