Valdreslihovda 1076

 

Etter frokost dagen etter så sjekket vi kartet litt så vi fant ett tørrere alternativ. Vi gikk litt for grusvei før stien opp i høyden. På veien bort til Buvasstølan kjørte vi forbi Strøsstjern, der var det et sangsvanepar. Jeg frydet meg og stoppet for å ta noen bilder. 

Vi parkerte ved bommen og tok beina fatt innover veien. Hadde are med oss litt drikke, og hadde plan om å tilbake på hytta for å spise. 

Vi så ingen på de trakter heller så da ble det fritt fram for hundene nok en dag.

Vi hadde sett oss ut et veikryss for å lage en runde ut av dette. Så da ble det til høyre, gå over åsryggen og komme igjen veien som var til venstre. En god plan. 

Det ble nok en dag i fjellet uten regn. God temperatur så vi gikk i bare genser hele dagen.

Snaufjellfølelsen er ikke der, men fjellufta er definitivt der. Vi hadde ikke store planen denne dagen, annet enn en fjelltur før vi skulle rydde hytta og dra hjem. Vi skulle begge være barnepike lørdag til søndag. 

Vel en kilometer fra bilen sluttet veien og stien begynte. Jeg og Inger Synøve har vært i området på stolpejakt for et par år siden. Det var en runde på nesten 16 kilometer. Del 1, del 2 og del 3 kan du lese om den turen. Da var det alt fra sol, regn, hagel og litt vind iløpet av den dagen.

Flott terreng i området, småkuppert uten de store høydene.

Det var enkelt å finne stien som vi skulle følge på toppen av fjellet videre mot Vardefjell. Da fikk vi med oss to innsjekkinger i fjelltoppjakten denne dagen også.

Det er utsikt til alle kanter både Hallingdal og Hedalen. Det er ikke så langt mellom disse dalene i luftlinje. Ikke så langt på bakken heller egentlig.

Hytter er det over hele fjellet, sikkert mange som er opprinnelige setre. For det er ikke mye annet enn bondeyrket å livnære seg på i disse trakter.

Hailey koset seg og hadde god fart oppover. Synes hun er sprek jeg til å være 8,5 år og ha røntging på alle fire beina som ikke er bra. 

Valdreslihovda hadde ikke akkurat noen markant toppunkt, så vi tuslet litt forbi før vi sjekket kartet igjen. Men innsjekking ble det, jeg har ikke gått så langt og misset ett innsjekk med et par hundre meter. Jeg er nok litt ivrigere enn Wenvhe Lill når jeg er med på noe.

Etter innsjekking så hadde vi valget om å ta stien ned til setrene der hvor vi kom fra, eller fortsette på en lengre runde. Siden været var godt og varmt, regnet skulle holde seg borte fram til ettermiddagen. Så valgte vi å gå for en innsjekking på Vardefjell før vi gikk til bilen igjen.

Fjelltoppjakt på Klypa

 

Kveldens andre innsjekk i fjelltoppjakten skulle være på Klypa. Der har jeg vært tidligere på trugetur, så vi parkerte på samme stedet som jeg hadde parkert da. 

Fra veien og et godt stykke oppover var det tydelig og til tider våt sti. Siden jeg aldri hadde vært der når det var bart, så var det bare å følge den stien vi så. Vi hadde jo koordinatene til innsjekkingen, så da var det bare å legge i vei. 

Vi gikk opp til hytta, for det var det vi gjorde når vi var der på trugetur. Ingen var på hytta for å nyte den utsikten.

Det var et par stier på kartet, så vi knotet litt med terrenget, Men vi fikk fort justert oss i riktig retning.

Sånne kveldsturer på høsten er litt skumle, det blir brått mørkt når det først begynner å mørkne. Men etter klokka hadde vi snaue to timer på oss før vi måtte  regne med at mørket kom.

Hailey holder bra fart oppover og stotkoser seg på tur uten bånd.

Vi havnet litt for langt til høyre i forhold til toppen, men den ble raskt justert inn igjen.

Nok av vann oppover mot toppen her også.

Etter hvert som vi kom oss oppover i lia fikk vi litt utsikt mot der vi hadde vært en times tid tidligere.

Det er litt gøy å se nedtellingen i appen, meterne blir mindre og mindre før vi kan klikke på knappen og få en grønn hake på kartet.

Varga er vel den av oss som finner toppunktet først, de aller fleste stedene. 

På fjellet er det endel huler, så da må man jo sjekke om det er noe inne i dem.

Denne lyngen har holdt seg, men den høyere lyngen var blitt fri for blader.

Fra toppen er det utsikt å nyte,

Når skyene blir rosa, da veit en at solnedgangen nærmer seg. Det beste er å komme ned på veien igjen til bilen før det er mørkt. Ille nok å gå i mørket der man er kjent, så har jeg ikke lyst til det i ukjent terreng.

Der var toppen og vi kunne returnere til bilen.

Jeg synes vi rakk mye til ikke å ha kommet av gårde før midt på dagen, lempet bagasjen inn på hytta og allerede sjekket inn på to topper. Nei da er det vel bare å nyte kvelden da...

Wenche Lill er ikke så ihuga på å ta bilder, så jeg havner ofte litt bak. Nei har man ikke tid til å ta noen bilder under veis, nei da kan det være med hele turen egentlig. Turtempo som 71 grader Nord som går på tv, det er ikke noe turliv.

Jeg nyter fjellet om høsten. Overraskelsen var at jeg plukket to flott av hundene når vi var tilbake på hytta om kvelden.

På vei tilbake til bilen bushet vi mer eller mindre rett fram.

Forholdsvis greit område å bushe i. 

Nede ved Godvatnet så var det bare å følge kanten tilbake til bilen.

Vi ble belønnet med en flott solnedgang ved parkeringen.

Det var vel på toppen der vi skulle vært nå isteden.

Når middagen er spist så har Bella tatt skikkelig kvelden og de to andre snorket også ganske høyt.

Husmorferie på Teinvassåsen

 Vi fikk til en liten husmorferie den uka som jeg har hatt ferie, så da ble det ei overnatting på Teinvassåsen. Vi har vel fått det til en 3-4 år nå. Alltid godt med en tur i fjellet på høsten. Vi stoppet på Nesbyen for å handle litt til middag og frokost dagen etter.

Hundene fant raskt ut hvor kjøkkenet var og når vi hadde planer om middag. Siden vi hadde dratt opp midt på dagen så hadde vi litt tid før middag. Vi sjekket kartet på Fjelltoppjakten og fant to topper like ved hytta, 

Vi tok bilen og kjørte ned til Høgdefjell for å ta ettermiddagens første innsjekking.

Jeg har vært på Høgdefjell tidligere, men da dreiv jeg ikke med noen Fjelltoppjakt. Så da var det bare å ta turen en gang til.

Det var ikke en levende sjel her heller, så da fikk hundene fortsette å løpe løse. Det er årets første fjelltur for dem uten bånd, så dette blir mer trim enn de har hatt på et halvt år.

Det var ikke mye sol, men det var oppholdsvær i det minste.

Det er en veldig kort tur egentlig, så det tok ikke lange tiden før vi så varden vi skulle til.

Det er et lite bratt parti, men det var så si det eneste stedet som det var klinete også. Der hang vi litt å dinglet i lyngen på vei tilbake til bilen. Men det gikk helt greit uten søle i rumpa.

Det er  utsikt fra  toppen der og vi har fult utsyn utover hytteeldoradoet.

Jeg har ennå ikke funnet noe sted jeg kunne tenke meg å kjøpe hytte, for jeg trives best hjemme. Men det er greit å være med andre som har hytte, på hyttetur.

Hundene ledet ann og fulgte stien, Brått tok Varga en liten ut til siden, og da fløy det opp tre ryper. De hadde allerede fått hvite vinger, så snøen kommer snart i fjellet.

Det er lettere kupert ut mot toppen av fjellet.

Vi nådde toppen, sjekket inn i fjelltoppjakten og glemte rett og slett å skrive oss inn i turboka som trolig lå i postkassa på varden.

På toppen er det flatt. Det er nok en topp som mange går opp til, for stien er brei og tydelig. Opp på denne toppen kan du ikke gå deg bort.

Det er jo kjekt med en våt høst, da er det mengder med vann til hundene alle steder. Det benyttes av alle, til og med Varga.

Vi kom tilbake til bilen som vi hadde parkert ved den improviserte kirkegården som ligger langs veien opp mot hytta ril Øveren.

Om en ikke hadde lest for nøye på steinene så kunne en trodd at det var hytta til en seriemorder som er der.

Sikkert litt kreapy første gangen du er der er det noen som tenker, men jeg trodde aldri det var ekte graver.

Det er blitt Passpay betaling på alle veiene der nå, så det er egentlig ikke noe billig område å bruke hytta mye på. Siden det andre innsjekkingspunktet var langs samme bomveien, så tok vi med oss den også når vi var nede i veien til Govatnet.