Fjelltoppjakten til Paradiskollen

Når en er på tur i sentrale strøk med disse tre, ja så er det litt oppstartsproblemer. Det er jo så mye nye lukter å snuse på. Merethe hadde problemer med å komme seg hjem fra jobb i går, og jeg hadde bare planer om å sjekke av en ny fjelltopp i fjelltoppjakten. Litt sjekking av kartet og Paradiskollen dukket opp som en passelig topp man kunne lage en runde rundt.

Jeg parkerte ved Harestua jernbanestasjon og gikk opp skråningen der skiltet til Paradiskollen sto i veikanten.

Litt vanskelig å anslå tidsforbruk når en skal på tur på ukjent sted, særlig når man ser på kartet at det er noen høydemeter man skal klarte opp. Merethe sluttet i tretiden, så jeg håpet at jeg ville treffe sånn nogen lunde i det minste.

Det var litt vind, men oppover i skaukanten var det lunt, men skyggefullt. 

Det var jevnt oppover i variert terreng. Stiens bredde varierte noe, men innimellom var det steiner og glatte røtter. I løpet av runden så var det så mange stier på kryss og tvers, både merkede og umerkede. Det er lenge siden jeg har sjekket kartet så mye som jeg gjorde på turen til Paradiskollen. Særlig på veien ned igjen.

Veien opp var godt merket med blåmaling og skilting hele veien.

Det er nok av vann og bekker til hundene på denne runden, så jeg trengte ikke ha med vann til dem. Det er ulempen med turer i ukjent terreng. Da må man sjekke kartet på forhånd for å finne bekker og vann, ellers må man ha med seg vann.

Et par hundre meter på veien før stien tok av opp til venstre.

Absolutt en fin runde på ei mil til sammen. Hadde jeg bodd nærmere hadde jeg nok tatt denne runden flere ganger, Skulle nok gått noen runder før en ble kjent i alle stikryssene, men en hadde alltids funnet tilbake til bilen.

Det var bruer over bekker og klopper på våte områder. Jeg møtte en gammel mann som stoppet og snakket en stund. Hann hadde funnet en ny sti denne dagen som han ikke hadde gått tidligere og han hadde flyttet til Harestua for nesten 20 år siden. Da jeg sa at jeg aldri hadde vært der tidligere og gått noe tur ble han veldig overrasket. Akkurat å gå tur i ukjent terreng er ikke noe nytt for meg da.

Varga og Hailey er stort sett i teten, Bella er ikke så ivrig på smale stier, så hun dilter bak meg som regel. Det gjorde Tessy også da hun levde.

Siste delen var forholdsvis bratt, fra bunnen av hadde det vært en javn stigning.

Lite visste jeg om at det virkelig ble bratt siste stykket opp til toppen. Men det demret om at jeg hadde lest om det når jeg kom dit.

Det viste seg at det ble taubratt oppover.

Men for en utsikt en ble belønnet med på toppen.

Paradiskollen (Paradiskollen-Svartberget) er et forholdsvis stort naturskogsområde i Romerriksåsene, sør i Lunner kommune. Området utgjør et småkupert skogsplatå med sør- og vestvendte lisider. Det ligger nesten helt inntil Rundkollen naturreservat i Nittedal kommune. Til sammen utgjør de én funksjonell økologisk enhet som vil kunne bli et av de største skogvernområdene i regionen. Området ligger i all hovedsak i mellomboreal sone med mindre partier i sørboreal sone. 

* *

Nordre halvdel av området domineres av nokså gammel blåbærgranskog i aldersfase. Et par steder finnes urskognær skog. I Svartberg-delen er granskogen yngre. Her finnes også en del furuskog. Skrentene i Svartberget har innslag av rikere flora, og en interessant og verdifull utpostforekomst av gammel edellauvskog (eikeskog) med lågurtflora samt ei lita bekkekløft. Området har spredte forekomster av nær tua vedboende sopp, men mer krevende arter er sparsomt forekommende. Området har også verdier for flere lavarter knyttet til eldre og fuktig granskog, samt at det har verdi for gammelskogtilknytta fuglearter.

Det er laget en minneplate om Halvard Kauserud (1937-2012) på toppen. Med sine 670 moh. er den Romeriksåsenes høyeste punkt. Flott utsikt mot vest der man ser Bislingen, Gjerdingen, Harestuvannet og Skillingen. Tidligere stod det et tårn på toppen, og man hadde derfra en vakker utsikt i alle himmelretninger.

Jeg har egentlig tenkt å prøve å få tatt en god del forskjellige kommuner i fjelltoppjakten, men det viste seg at denne toppen lå i Lunner den også. I Lunner er det bare 10 topper så da har jeg vel igjen bare 8 da.

Jeg hadde lest at det gikk en sti fra toppen ned på baksiden, så jeg kunne lage en runde av denne turen. Litt lenger bort så jeg noen turskilt, så jeg regnet med at de viste et sted jeg kunne gå.

Noen hadde startet jobben med å lage en varde, men det gjenstår endel stabling for at denne skal bli stødig. Eller så har den vært stor og rast ned.

Det var ikke noe problem å følge en umerket sti ned fra kollen, for stien var veldig tydelig.

Det overrasket meg at jeg ikke møtte flere turgåere på denne runden. Kanskje det blås for mye for folket på Harestua?

Ulempen med å gå denne stien ned igjen var at det var skygge. Så seint på året er det lav solgang og da er det mer skygge tidligere på dagen enn det er på sommeren.

De gangene vi møtte noen så merket Varga det først. Hun er veldig var på både dyr og mennesker rundt seg.

Vi kom ned på en vei som vi skulle følge noen kilometer. 

Veien gikk langs Langpiperen. Hundene fikk en tur helt ned til vannet, før vi fortsatte veien langs vannkanten. Det var ikke så mye å se til vannet selv om veien gikk nære. Det var en kant med busker i mellom.

Stort vann med bilvei og ingen hytter. Det er imponerende vil jeg si.

Bella røyter vanvittig om dagen. Hver gang jeg børster henne så er det mange never med pels som jeg subber opp fra golvet. Det synes ekstra godt når vi er på tur da båndet glir over ryggen hennes og liksom napper med seg pelsdott for hver gang.

I enden av Langpiperen gikk det en sti ned til venstre som det sto Harestua på. Jeg hadde først tenkt å gå bort til Solobservatoriet som jeg har vært på besøk tidligere og gå veien ned igjen. Men når det finnes en sti, så er det å foretrekke. Turen ble kortere også da tiden begynte å bli litt knapp.

Brått åpnet skauen seg og Stormyra åpenbarte seg.

Stormyra var ekstremt fuktig og bløt, så hadde det ikke vært klopper over den hadde det ikke vært mulig å gå der.

Vi måtte krysse en bekk som rant gjennom myra

Det var fallskjermslipp her på Stormyra 5 ganger under andre verdens krig. Det var forsyninger til hjemmestyrkene. Flyet 9. november i 1944 forulykket på grunn av tåke. 

Stien forsvant ned i skauen og en stund mistet jeg hele stien. Sola var lav og rett i øynene mine, så jeg diltet vel mest etter hundene før jeg fant ut at det var mer dyretråkk enn sti vi fulgte.

Vi havnet inn på en gammel kjerrevei som vi fulgte ned til et virvar av stier igjen. Det var bare å gå etter kartet på telefonen til vi fant veien som skulle gå på tvers der. Samme veien som vi hadde fulgt et stykke tidligere på dagen.

Denne gangen skulle vi bare krysse veien og fortsette med ny sti rett over veien.

Stien hadde glimtvis blå merker, men det var ikke samme stien som jeg fulgte oppover.

Brått skimtet vi en tømmerstue gjennom skauen. Da tok vi oss tid til å stikke innom gårdsplassen til Nordre Lauvlia. Var nok en stund siden den hadde vært i bruk.

Stien gikk rett nedover lia

Vi fant skiløypa som vi fulgte et stykke før vi kom inn på veien som endte opp ved bilen akkurat klokka tre. Det ble et kvarter å vente for Merethe, men det får så være. Synes det var god planlegging jeg.