Innsjekking på Lagmannskollen

 

Patran jobbet i helga og da er hun hjemme. Siden hun ikke skulle jobbe på søndag tok vi en liten tur opp på Lagmannskollen. Ja om du lurte på om det var et sjekkpunkt der, jupp det var det. Jeg har tenkt å plukke de i nærheten før snøen kommer. Med alle de varmegradene som er om dagen, så er det ikke fare for snø ennå.

Vi skimtet noen oppe i veien, så når vi hadde passert dem så fikk hundene løpe som de ville. 

Jeg husker vel aldri hvor bratt der er der mellom hver gang jeg har gått opp der. Jeg veit ikke akkurat hvor mange ganger jeg har vært på toppen der, men har vel blogget en fem seks ganger i det minste.

Disse to viltkameraene har stått her i mange år og er merket med en plakat med QR-kode som man kan sjekke. Om du ikke er i nærheten kan du sjekke linken her.

Når veien tar slutt har det blitt tydelig sti videre som er merket med røde bånd. Det er derfra det er bratt oppover. 

Herfra så begynner det å bli litt utsikt om man snur seg rundt. De ca to kilometerne opp er det en høydestigning på vel tre hundre høydemeter.

Der er toppen av Lagmannskollen.

Vi hadde fjellsko, det hadde vi ikke trengt oppover, men på baksiden på vei ned var vi veldig glade for at vi valgte det skotøyet.

Hailey, Bella og Varga synes vi er litt trege.

Hvem trenger vel å dra til Vikersundbakken for å trene når man har Lagmannskollen i nærheten?

Og oppoverbakken bare fortsetter.

Jeg klarte å holde følge oppover, godt fornøyd med det.

Svett ble jeg på tur på lørdag og søndag var heller ikke noe unntak. 

Så var vi på toppen og kunne gå bort til varden.

Her var det stor forskjell fra sist jeg var der. Nå var all skauen på baksiden hogget ned. Jeg veit ikke når de hadde gjort det, for jeg har ikke vært der siden 2021 da jeg og Wenche Lill var der. Egentlig burde man gå dit en gang i uka...

Det var nesten sånn at det fristet å ta en tur for å svinge til høyre på toppen neste gagn en er der.

Denne gangen skulle vi bare lufte oss litt før middag og sjekke inn på Fjelltoppjakten i samme slengen.

Nesten ikke ei buske så langt man kan se

Søndagens turgjeng samlet

Litt poseringer ble det på toppen, det er jo god utsikt mot Sognevannet og resten av Strømsoddbygda.

Vi valgte å gå baksiden mot bilen til tross for all hogsten.

Vi peilet oss inn på lastbærer sporene som gikk på kryss og tvers på gruppa der.

Ja for resten av hogstgruppa var ikke veldig framkommelig egentlig

Når det har vært så varmt nå, så har Bella finni ut at pelsen skal røytes av. Den faller av i digre dotter, så det kan bli kaldt for henne om vinteren finner ut at den skal komme for fult.

Jeg og Patran måtte velge en annen strategi enn å følge sporene. disse hjulsporene satte bare hundene pris på.

Nei det var nok enklere å krysse ned i skauen og gå i den enn her

Så da så vel veien ned til bilen mer eller mindre slik ut.

Det ble litt sikk og sakk gåing da det var noen bratte partier vi ikke kom ned.

Bella nyter utsikten

For den utsikten var rimelig rett ned

Jeg fant kun ei hjortelusflue når jeg kom i bilen, så den sesongen er nok på hell.