Til Myggbu via Pipenatten

Det er lenge siden jeg og Hilde har vært på tur, så når jeg sendte ei melding på fredag om hun ville bli med til Pipenatten. Kanskje litt ironisk i og med at sist jeg var på Pipenatten, var på jeg på cachejakt etter en cache som Hilde hadde lagt ut. Hilde sier ikke nei og jammen så har hun et viapunkt på runden vår. Jeg hadde aldri hørt om Myggbu, men når Hilde vil sjekke ut noe jeg ikke veit så protesterer jeg jo ikke. 

Jeg kjenner meg selv såpass at jeg veit at om jeg engasjerer meg i noe så er det all inn. Så nå er det å jakte på "blå ?" rundt på kartet. Når jeg fant ett i nærheten som ennå ikke hadde hatt noen innsjekkinger, så ble fristelsen veldig stor. 

Vi parkerte på toppen av Juvbakka og la i vei oppover mot Helvete. I Helvete så er det bare å snu seg å få utsikten til Himmelriket. Jeg er godt fornøyd med nærområdet mitt. Det er utallige turmuligheter i alle fire himmelretningene. 

Når vi svingte fra veien som går over til Strømsoddbygda, så regnet jeg ikke med at vi ville møte andre enn elgjegere. Da fikk hundene løpe løse. De er greie på innkalling så det er godt de får strekke litt på beina.

I enden av veien gikk det en litt dårligere kjerrevei resten, til den også sluttet så siste rest ble bushing. Du har ikke vært på tur om du ikke har bushet.

Siden det er over et år siden jeg og Hilde hadde vært på tur, gikk skravla jevnt om det som har skjedd i mellomtiden. Vi fant vel ut at turen til Kristnatten var vel den siste vi hadde skannet stolper. Det var i august i fjor, nå satser vi på at vi kommer oss på tur før det har gått ett år til.

Like nedenfor Pipenatten ligger et lite tjern uten navn på kartet. Fra tjernet og opp er det mange kjappe høydemeter. Tjernet ligger på 529 moh og Pipenatten er på 606 moh i luftlinje er det 200 meter. Når Hilde lurer på om vi skal opp skråningen eller om vi skal se om det er en enklere vei. 

I og med at vi har vært på mange turer tidligere, hvor vi har leitet etter både bokser og stolper....

Da er det jo korteste veien som gjelder, ikke sant?

Jupp opp der la vi i veien.

Jeg er litt glad i oppoverbakker jeg da. For når det ser ut som toppen, ja så er det som regel en topp eller to lenger inn.

Det er like bratt som det ser ut som. Hjemme var det kuldegrader når jeg dro, så ullgenser ble litt i varmeste laget oppover lia der i solskinnet.

Hailey klarer seg veldig godt på tur i terrenget. Hun er kanskje ikke så glad i oppoverbakker som meg, men tur er hun veldig glad i.

Fordelen med oppoverbakker er at vi får utsikt. Utsikt er aldri feil når man er på tur. 

Ingen lange fotostopp, for Hilde nærmer seg toppen. Litt skummelt med hvit mose på fjellet, for den sitter ikke fast i det heletatt.

Så fant vi postkassa og kunne slå oss ned for litt drikke og en sjokolade. Det var ikke noen dagstur, så da trenger man ikke niste. I kjente trakter så blir det ikke lenger å gå enn vi har tenkt oss heller.

Jentene har vært så mye på tur at de poserer villig. Em liten stund i det minste.

I boka som lå i postkassen kunne vi lese at det ikke hadde vært besøk her i oktober i det heletatt. Rart det ikke er flere som tar turen, det er jo ikke så langt fra sentralt hold.

Varga begynner å skjønne at det skal hviles når vi setter oss ned når vi er på tur. De har ingen anelse om hvor lang tur vi skal gå, så de skal lære seg å hvile når jeg hviler.

Det er utsikt mellom buskene i alle retninger.

Hailey har vært på tur med Hilde tidligere, så hun veit at det hender det drøpper litt fra nista hennes. Når vi hadde kommet på toppen og sjekket inn på Pipenatten i Fjelltoppjakten, som de aller første faktisk. 

Det ble litt kaldt å sitte rolig etter all klatringen, så Hilde tok ut kompasskurs mot Myggbu som vi skulle til etter Pipenatten. 

På venstre siden av tjernet er det ei stor myr, så vi valgte å gå litt lenger til venstre enn det kompasskursen ville ha oss.

Fra toppen og ned til Myggbu er det ikke lange biten. Den er avmerket på kartet om du vil finne den lille hytta midt i skauen.

Det var noen ganske bratte kanter og bløte myrer, så vi tråklet oss nedover mot riktig retning.

Vi fant bekken som skulle føre oss til koia.

Men har du vært litt på tur så veit du at det ikke bare er å følge en bekk slavisk. Det er ikke alltid like enkelt.

Brått dukket den opp blant stemmene.

Det var med spenning vi lukket opp døra og tittet inn.

Madrassen i sengene var borte, men mye annet interiør var intakt. Hytta bar ikke preg av forfall hverken ute eller inne egentlig.

Til og med litt lesestoff lå det i ei hylle

Så lukket vi døra og gikk mot bilen.

Med de fleste høydemeterne unnagjort så er det bare å gå rett fram. Der er veien vi skal følge tilbake til bilen.

Vi kom inn på et stort parti med ormegress, vissent og forholdsvis glatt.

Når vi kom ned til linna fulgte vi traktorveien som gikk i kanten der.

Der var det forholdsvis vått et stykke

Brått fikk vi se to elger. Litt langt hold til å ta bilde med telefonen, men de så ikke ut til å bry seg med oss. Da ble det 90 grader venstre og skauen resten av turen ned til veien.

Isj jeg skulle tatt med meg fotoapparatet.

Hundene fikk ikke med seg hvor nære elgene var, det er jo like greit. Man skal holde seg unna dyr som har med seg ungene sine. Særlig om man har hunder med. Naturlig at de vil forsvare avkom.

Brått var vi nede ved riksveien og kunne gå mot bilen

Takk for turen, håper ikke det går et år til neste.