Kon-Tiki museum

Thor Heyerdahl er en av historiens mest kjente oppdagere. I 1947 krysset han Stillehavet på balsaflåten Kon-Tiki og fire år senere vant han Oscar for sin dokumentarfilm om ekspedisjonen. Senere gjennomførte han lignende ekspedisjoner med sivbåtene Ra, Ra II og Tigris, hvor han også formidlet et sterkt engasjement for miljø og verdensfred. Heyerdahl sto i tillegg for viktige arkeologiske utgravninger på Galapagos, Påskeøya og Túcume. Kon-Tiki Museet inneholder gjenstander fra Heyerdahls verdenskjente ekspedisjoner, den originale Kon-Tiki-flåten og sivbåten Ra II.

“GRENSER? JEG HAR ALDRI SETT NOEN. MEN JEG HAR HØRT DE EKSISTERER I TANKENE TIL ENKELTE MENNESKER.”

Etter den verdensberømte og sensasjonelle Kon-Tiki ekspedisjonen i 1947, åpnet Kon-Tiki museet i Oslo. Alle ville se den primitive Kon-Tiki flåten bygget etter forhistoriske kunnskaper.

Thor Heyerdahl ble født 6. oktober 1914 i Larvik. Han vokste opp samme sted. Faren, Thor, var bryggerieier. Moren, Alison, var leder for Larvik og omegn museumsforening. Hun inspirerte sønnen sin til å bli svært interessert i dyr og naturvitenskap. I en periode hadde han sitt eget zoologiske museum i de gamle lokalene til farens bryggeri. Thor var flink til å tegne. Allerede som åtte-åring laget han fantasifulle tegninger av sydhavsøyer, og han hadde bestemt seg for å bli en oppdagelsesreisende.

Indianerne i Sør-Amerika har ikke sjødyktige flåter, eller båter, som kan seile til de Polynesiske øyene, mente forskere som Heyerdahl diskuterte med. For å bevise at dette var mulig, bestemte han seg for å bygge en flåte og gjennomføre seilasen selv. Så, 28. april 1947 forlot Thor og fem andre menn Callao i Peru, på en balsaflåte som hadde Polynesia som endemål. Flåten het Kon-Tiki, og den grunnstøtte ved atollen Raroia i Polynesia etter 101 døgn i åpen sjø. Heyerdahl har motbevist sine meningsmotstandere som hadde hevdet at en slik ferd var umulig.

Kon-Tiki-ferden viste at det var mulig at sør-amerikanske indianere kunne ha seilt til øyene i Stillehavet, den var ikke et bevis for at de hadde gjort det. Heyerdahl måtte ut i Stillehavet og gjennomføre arkeologiske utgravninger for å finne spor av indianere på en av øyene. I 1953 dro han med to arkeologer til Galápagosøyene. Førhistoriske potteskår fra Sør-Amerika og en inka-fløyte ble funnet i løpet av utgravningene. På dette grunnlag var det at Heyerdahl og de norske arkeologene Arne Skjølsvold og Erik K. Reed, hevdet at sør-amerikanske indianere hadde besøkt Galápagosøyene før Columbus nådde Amerika.

Neste mål var Påskeøya. Da Heyerdahl var 16 år gammel, hadde han sagt til sin klassekamerat, Arnold Jacoby, at han en dag skulle løse mysteriet på Påskeøya. For å endelig bevise sin teori om befolkningen av de polynesiske øyer, tok Heyerdahl i 1955 med seg fem arkeologer til Påskeøya for å grave frem spor etter de første menneskene som hadde kommet dit. Blant flere oppdagelser var en inngravering, på en av øyas karakteristiske stenstatuer, som viser en båt med seil. Den ligner på båter avbildet på flere gjenstander i Sør-Amerika. Heyerdahl mente at inngraveringen er et bevis på at indianere fra dette kontinentet, var de første som befolket Påskeøya. Og selv om Thor mente at han hadde funnet flere spor etter dem, var ikke alle stillehavsforskere like overbevist. Men et solid grunnlag for videre utforskning av øyas forhistorie hadde blitt lagt.

Det skulle gå mange år før Heyerdahl igjen fortsatte sin søken etter de første menneskene som hadde befolket de øst- polynesiske øyene. I 1986 returnerte han med en tsjekkisk ingeniør samt arkeologer fra Kon-Tiki Museet.

Ekspedisjonen er mest kjent for eksperimentet med å flytte en 15 tonn tung stenstatue stående. De brukte tau – og lyktes. Det var slik de innfødte for flere hundre år siden flyttet de enorme statuene rundt om på øya, hevdet Heyerdahl.

Utgravninger ved Anakena-stranden viste at de første menneskene som kom til øya var polynesiere vestfra. Dette motbeviste Heyerdahls teori. Annen forskning hadde imidlertid gjort det klart at det på et senere tidspunkt måtte ha vært kontakt mellom Påskeøya og land som i dag utgjør Peru og Bolivia.

Seilasen med Kon-Tiki-flåten i 1947 forsterket flere forskeres syn på havets rolle i spredning av kulturer i eldre tider. Senere gjentok Heyerdahl seilaser med andre primitive fartøy, for igjen å vise at de store havene var ferdselsårer for de gamle sivilisasjonene, snarere enn uoverkommelige hindringer. Samtidig hadde han funnet opp en ny metode som senere ble et eget fagfelt: maritim eksperimentell arkeologi.

I 1966 påsto John Howland Rowe at det ikke kunne ha vært noen påvirkning fra de gamle sivilisasjonene rundt Middelhavet til tidlige sivilisasjoner i Mellom-Amerika, i og med at de førstnevnte ikke hadde båter som ville klare å seile over Atlanterhavet til for eksempel Mexico. I årene etter Kon-Tiki-seilasen hadde Heyerdahl studert historien og utbredelsen til et annet primitivt fartøy, nemlig sivbåten. I 1969 bygget Heyerdahl, med assistanse av båtbyggere fra Tsjad, sivfartøyet Ra. Han og et mannskap på sju menn la ut fra Safi i Marokko for å seile til Barbados. Underveis begynte båten å synke fordi sivbuntene trakk vann, og besetningen måtte evakuere omtrent 1000 km. fra målet. Ra II som ble bygget året etter, og konstruert annerledes, seilte hele veien.

Tigris ble bygget i 1977 og var det største sivskipet som hadde blitt bygget på fire tusen år. Da Heyerdahl gjennomførte Ra-ekspedisjonene i 1969 og 1970, var hovedproblemet hans at sivet raskt trakk vann, og at både Ra og Ra II mistet flyteevnen fortere enn ventet. På en reise i Irak ble Heyerdahl fortalt at om han høster sivet i september, så vil det flyte i flere år. Han bestemte seg da for å bygge en ny sivbåt, og seile mellom de tre gamle sivilisasjonene Mesopotamia, Indusdalen og Egypt. Målet var å vise at de kunne ha hatt kontakt sjøveien, og samtidig ville Heyerdahl teste manøvreringene til en slik båt – med Ra og Ra II drev mannskapet stort sett med strømmen.

Thor Heyerdahl jobbet med nye prosjekter til det siste. Etter noen ukers sykeleie døde han i sitt italienske hjem i Colla Micheri 18. april 2002, der han også er stedt til hvile etter å ha mottatt som siste ære en statsbegravelse i Oslo.