Skautur i vinterland

 

Når en skjønner at vinteren er kommet for å bli, men det er for lite snø til å gå på ski. Tanken streifet meg at jeg skulle tatt en tur på Norefjell eller Turufjell eller noe for å gått på ski. Men så gikk det over. Hadde det vært solskinn så hadde det fristet mer. Men det ble en tur på beina i det minste. Oppover jordet og oppover havna. Det ble faktisk et lite stykke oppover Holleia også. Helt til det ble såpass med snø, at det ikke fristet å ta seg fram i terrenget lenger.

Bella har slept all pelsen sin, i store dotter. Fredags kvelden greide jeg gjennom hele henne med kam og der det var tugger så klippet jeg rett og slett alt sammen. Hun skal ikke på utstilling med det første, og pels som har tovet seg inn i hverandre er ikke enkel å få opp. Virker som pelsen har sluppet taket i skinnet, men stoppet på veien ut for å falle i bakken. 

Jeg hadde en baktanke med turen i går. Jeg hadde nemlig tatt med meg to nisseluer i jakkelomma. Man kan aldri vite når man får en god ide til en adventskalender og trenger noen illustrasjonsbilder. Stort sett så er de veldig samarbeidsvillige, men noen ganger så blir det ikke fult så bra resultat som jeg skulle ønske meg.

Jeg prøver meg stadig litt fram med innstillinger på det nye kamera, så kvaliteten er litt varierende på gårsdagens bilder. Eneste måten å lære på er å praktisere, så da går vi for det.

Men snø og gråvær med mørke partier er vel ikke det enkleste å ta bilder av heller. Jeg liker ikke å redigere for mye på bildene i etterkant, poenget er jo å ta bra bilder. Det skal være et veldig dårlig utgangspunkt om man ikke får redigert det bra.

Når Hailey er nyvasket så blir hun ganske gul i pelsen.

Det er jo enklere å få til bra bilder av noe som ikke leer seg og ikke har for store mørke partier.

Jeg hadde håpet på noen istappbilder i dag, men når kuldegradene ikke er så mange, ja så blir det ingen istapper. Vått i skauen ennå, med mye rennende vann. Hr Yr har spådd kaldere vær framover, så vi får se da om det kommer noen istapper.

Jeg liker godt makrofotografering. 

Eller litt større perspektiv.

Jeg var litt spent på hvor stor bekken var, om jeg i det heletatt kom over ved å stå på steinene. Det var ikke is på dem heller, så forseringen var rimelig grei.

Det var lite spor i snøen, til tross for at det hadde snødd litt lørdags kvelden. Et enslig rådyr hadde tuslet rundt, en hjort nede i havna og det var vel det.

Veldig lite spor her til alle andre år. Ikke en harepus hadde hoppet rundt engang.

Noe annet som er spesielt i år er at trærne har igjen mye løv på greinene, til tross for uker med snø.

Det er ikke mange høydemetrene en skal opp før det er mer snø enn på jordet hjemme.

Men da ble det brått mindre blader på trærne også.

Snøen klamrer seg fast.

Hailey går for bading der det er muligheter, Virker ikke som hun er overbegeistret over å lukte shampoo etter sist bad i dusjen.

Det virket som om noen hadde brøytet veien vi kom inn på, for det var antydning til brøytekanter selv om veien ikke var helt uten et lag med snø.

Vi tok av veien ganske raskt for å gå skauleis ned til grustaket igjen. Man så ikke noe til stien, så det er godt en har gått der mange ganger tidligere.

Men det var ikke mer snø i terrenget enn det gikk greit å gå der. Snøen nådde over skoa, så jeg ble våt rundt anklene før jeg var nede igjen. Da var det godt med en varm dusj. Egentlig hadde jeg tenkt å bruke romaskinen før jeg dusjet, men det ble utsatt til dagen etter. 

Bella og Hailey storkoser seg når de før aiere i skauen. Da er det bare å følge med, for Bella legger ikke to pinner i kort for å unngå å løpe rett på deg.

Misunner dem det her litt egentlig. Husker du da du var liten og baset rundt i mye snø. Da en kom inn igjen gjennomvåt fra ytterst til innerst av smeltet snø som en hadde fått nedover nakken. Med votter som en kunne vri av all den kramme snøen som man hadde laget både snømann og snøballer av.

Man blir da aldri for gammel til å base i snøen. 

Man er ikke eldre enn man føler seg sier de, og jeg tviholder på 19 år. Det er absolutt det beste året i mitt liv. Året før ansvaret kom og ting ble kompliserte og man måtte avpasse sitt liv til andres liv rundt en. Om jeg fikk ett år i reprise så måtte det bli det året. Det siste året som ungdom, før voksenlivet banket på.

På en måte minner det siste året meg om det året jeg var 19. Nå har ungene flyttet ut og jeg kan gjøre som jeg vil. Jeg har mer erfaring og mer penger enn når jeg var 19. Så prinsipielt så kan jeg være 19 igjen. Nå nærmer det seg et nytt år, så 2024 går vi for at blir en reprise på året jeg var 19.