Hit, men inte längre

 

Sola har ennå ikke kommet til min side av dalen ennå i år. Så skal vi gå tur i sola, så må vi pent ta oss en tur på andre siden av elva.

At våren kommer nå er jeg litt i tvil om. For Hr Yr spår kuldegrader ned mot 20 tallet igjen, men det har nå vært varmegrader som har gjort at det har blitt holke og elva har åpnet seg igjen. Jeg har sett gåsunger allerede i år, så våren kommer nok.

Sola varmet godt i ryggen og snøen smeltet på taket av hytta som ligger helt i veien. Det er vårstemning når det drøpper fra taket og sola varmer.

Vi kom litt seint igang med turen på søndag. På formiddagen var det både skyer og litt snøfnugg i lufta uten at det ble noe av dem. Men på ettermiddagen var det så si skyfri himmel og jeg regner med å rekke en tur i sola.

Sola karrer seg så vidt over Holleia og speiler seg i holken på veien. Jeg visste at jeg ikke kom til å rekke hjem før sola hadde forsvunnet, men det er bare å nyte de strålene jeg kunne få.

Jeg hadde tenkt å gå inn til Hovland, men jeg veit ikke helt hvor jeg hadde tankene mine henn når jeg gikk. For brått hadde jeg gått forbi veien opp ved Johnsrud, så da endte jeg opp med å gå inn til Bjørneplassen isteden.

I Fonkebakken var det noen som hadde hatt bursdagsfeiring så det ut til. Der var det både akematte og bålpanne fremdeles.

Det så ikke ut til at ballongene hadde hengt der så lenge, så kanskje de hadde feiret i sola tidligere på dagen?

Vi fortsatte innover så lenge sola skinte. Lyset ble gulere og skyggene lenger.

Jeg møtte kun en mann som var ute på tur i dag. Han hadde parkert ved hoppbakken, og gått litt innover for å sette seg ved ei furu, nyte kveldssola og varme seg på bål. Skjønner ikke at folk oppholder seg så mye inne i helgene. Spørs om det var noe sport på tv denne helga også.

Skiløypa som tok av rundt Igletjern hadde klart seg mye bedre enn det jeg hadde forventet etter mildværet.

For en gagns skyld hadde jeg hatt på meg passelig med klær. Litt småkaldt på vei hjem når sola hadde gått ned bak Holleia, men da var det bare å gå litt fortere. Ja for fryser man på tur, ja da går man for sakte. Sånn er det med den saken.

Jeg regnet ikke med at noen har tråkket opp stien fra Bjørneplassen og over Væla mot Gardhamarsaga, så jeg snudde når jeg kom til Bjørneplassen og gikk samme veien tilbake. Dermed ble det som tittelen sier, hit, men ikke lengre.

Jeg var godt fornøyd med snøtt 9 kilometer innen jeg kom helt hjem igjen.